Du vet du begynner å bli gammel...

...når du ikke lenger farger håret kun fordi du synes din vanlige hårfarge er kjedelig,
men vel så mye for å dekke over et stadig økende antall grå hår...

Drømmen om Florida

Hjemme hos oss er vi over gjennomsnittet interessert i Harry Potter.

Vi har alle lydbøkene, og bøkene, på norsk OG engelsk, inkludert småbøkene om magiske vesner og Quidditch, og eventyrboka om Beetle the Bard. Og når familien er på tur, er det Harry Potter-lydbøker i bilstereoen. Jeg ble bitt av basillen sommeren 2001, og har lest alle bøkene flere ganger. Datteren i huset begynte å lese dem som 7-åring, og er nå på andre runde.

Vi har selvfølgelig alle filmene, den første filmen er vi allerede på vårt tredje eksemplar av, vi har slitt ut en VHS og en DVD. Vi har også slitt ut en DVD av film nummer to. Sist sommer var familiens fire eldste på førpremieren til Harry Potter 6 på Akershus Festning, mor og datter for anledningen iført hjemmesydde heksekutter og heksehatter, og nevnte datter hadde i tillegg full Hermione Granger-skoleuniform. Vi gleder oss VILT til neste film, og ble veldig glade da vi hørte at siste film kommer i to deler, slik at det går litt lenger før filmeventyret om Harry Potter tar slutt.

Nevnte datter har de to siste Harry Potter-spillene til DS-en sin, og hun er den stolte eier av en replika av Hermione Granger's tryllestav. Sønnen i huset eier en replika av Harry Potters tryllestav, og en Firebolt-sopelime. I tillegg finnes blader, hefter, klistremerker og diverse Harry Potter-kort rundt i huset, og vi har fire skjerf, ett fra hvert av husene på Hogwart's. Altså mer enn gjennomsnittlig opptatt av Harry Potter, vil jeg si at vi er.

Entusiasmen ble derfor stor da vi fant ut at det skal åpnes en Harry Potter temapark i Florida denne sommeren. Og drømmen om å reise dit ble tent. En stund snakket vi bare løselig om det, før vi nå i påsken tok en beslutning. Dit SKAL vi! Og sparingen begynner NÅ, med håp om at vi fram til neste sommer klarer å skrape sammen 100.000 kroner til en fantastisk drømmeferie i Florida.

Vi har laget i stand en krukke der alt av penger vi føler kan avses, skal puttes. Og det gjelder alle i familien. Ungene skal også få bidra med alt de kan klare, og fantasien er stor. Farfar skal få trekke ut melketenner, med minstetakst på 200,- og pengene skal rett i Florida-boksen. Leker og utstyr de føler de kan avse skal selges på finn.no eller markedet på Ekeberg i mai, og pengene går til Florida. Ukepenger, bursdagspenger, julepenger og feriepenger, all bruk av penger skal veies opp mot drømmen om Florida, med visshet om at for hver krone som brukes, blir drømmen litt fjernere. I tillegg til at sparingen forhåpentligvis vil bli bli morsom for ungene, og de får føle at de bidrar, er det jo også et håp om at de vil lære litt om verdien av penger, sparing og prioriteringer i prosessen.

Skattepengene jeg får igjen i år skal gå til Florida, jeg skal ta ekstravakter på jobben, la være å kjøpe det ekstra paret med sko eller den nye toppen, prøve å være litt nøktern når jeg kjøper mat, utnytte alle tilbud jeg kan, og putte pengene jeg sparer i Florida-boksen.

Nå ligger det tre og et halvt tusen på boksen. Bare 96.500 igjen til målet....
(Fortsettelse følger!)

40-årskrise

Jo da, den finnes, 40-årskrisen.
I vår bekjentskapskrets har den så smått begynt å gjøre seg gjeldende, det er ikke til å stikke under en stol at vi barn av 70-tallet nå nærmer oss de 40.
Det grelleste og mest klassiske eksempelet er vel han som byttet ut stødig, jordnær, hyggelig kone gjennom maange år med blondt mehe og fikk seg 2 bonusbarn i tillegg til sine egne 2, måtte kjøpe nytt hus og syvseter svusj i løpet av bare noen måneder. Min egen mann som har halvannet år igjen drømmer om en eller annen dyr bil med mange hestekrefter som går VELDIG fort.

Selv har jeg akkurat bikket 35, men er altså nå i feil halvdel av 30-årene, det vil si den som er nærmest 40. Jeg har bestemt meg for å porsjonere ut 40-årskrisen min i håp om at den ikke vil gi seg altfor ekstreme og pinlige utslag, og har startet allerede nå! I dag har jeg nemlig fått meg en ny piercing i øret, sammen med de åtte andre som var der fra før, som jeg samlet på meg fra 12 til 23 års alder. Jeg har lenge ønsket meg fler men har sagt at jeg har blitt altfor gammel til slikt.

Vel, nå har jeg avgjort at jeg har blitt gammel nok!

Jeg er strålende fornøyd med resultatet og angrer bare på at jeg ikke gjorde dette for leeenge siden. Se! Kult, hva? Det er den store kulen i midten som er ny:

Jeg lurer på hva som blir neste fase i 40-årskrisen!?

Spotify

Det ønsker jeg meg...

Har jo hørt mye bra om Spotify en god stund nå.

Fikk endelig prøve det såvidt hos en god gammel venn jeg besøkte for litt siden, og det var stas.

Så hvis noen der ute i den vide verden sitter på en invite de absolutt ikke vet hva de skal gjøre med, eller kan hjelpe meg på annen måte, så sier jeg ja takk!

EDIT

Jeg har fått meg Spotify!

Når jeg først har bestemt meg for noe er jeg en utålmodig sjel, helst skal ting skje for 5 minutter siden. Nå hadde jeg altså bestemt meg for å få meg Spotify. Og dermed startet letingen etter en invite på nett. Deriblant altså med en tiggerpost her på skravlebloggen. Men jeg innså jo at det ikke var et spesielt sikkert stikk. Så jeg bestemte meg for å satse på flere må jeg vel si mindre sikre stikk, søkte rundt på nett etter info om hvordan man skaffer seg en ivite, og ble rimelig motløs. Disse invitene rives tydeligvis bort raskere enn spurten til Petter Northug Jr.

Jeg svarte på spørreundersøkelser som varte og rakk, måtte oppgi mer info om meg selv enn jeg egentlig er helt komfortabel med, og fikk til og med også beskjed om at jeg hadde fått en invite, men så virket den ikke. Da følte jeg meg rundlurt og temmelig dum. Det eneste jeg oppnådde er sannsynligvis at diverse firmaer kommer til å spamme mobilen og mailboksen min med masse reklame-søppel.

Men på KupongKode.com hadde jeg jammen hellet med meg! Ja, det involverte registrering, og ja, det innebærer nok at jeg nå kommer til å få enda mer reklame-spam i mailboksen, men det tok neimen ikke mange timene fra jeg hadde registrert meg til det lå en invite i mailboksen, og da er jeg fornøyd jeg!

Vottevekst

Min noe slumsete 7 år gamle sønn har de siste dagene somlet bort sine to beste par votter på skolen, hvorav ett par helt nye Gore Tex votter til den nette sum av 400 kroner (blodpris spør du meg). Men det er fortsatt de gamle, rimeligere vottene som er favorittene....

Jeg har bedt ham lete etter vottene, men han har ikke hatt suksess (noen som vet om et hankjønn som er god til å lete?)

Nettopp hadde han imidlertid vært og rotet i en stor kasse med diverse vintertilbehør som vi har her hjemme, og nå kom han til meg og viste meg en vott identisk med sine favorittvotter, men i voksenstørrelse. Og sa med bebreidelse i stemmen: "Mamma, forrige gang du vasket de gamle vottene mine så ble de større!"

Stol på at avkommet alltid vil forsøke å legge skylden for store og små problemer over på opphavet! Det ser visst også ut til at det er på sin plass å forklare nærmere om mekanismen bak fenomenet krymping i vask, som det kan tyde på at poden hadde i bakhodet da han kom med sitt utsagn, og hvorfor det ikke lar seg gjøre at plagg faktisk vokser i vask.

Jeg har vært på flytur

Ja, jeg var altså på flytur i helgen, halvannen times flytur tur retur.

Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv, for jeg må innrømme at jeg nok er over gjennomsnittet redd for å fly. Jeg har rett og slett flyskrekk. En smule pinlig, men, jeg kan ikke hjelpe for det. Det har sikkert noe med at jeg i et fly befinner meg i en situasjon hvor jeg overhodet ikke har kontroll, og hvor en ulykke i de aller fleste tilfeller har en fatal utgang for alle ombord. Og jeg er på veldig mange måter en kontrollfrik.

Takeoff er det verste. Følelsen i magen når flyhjulene forlater bakken og flyet liksom synker litt før det drar skikkelig til oppover, den er helt forferdelig. Jeg sitter med lukkede øyne og holder pusten og knuger armlenene på setet til knokene hvitner, mens hjertet raser avgårde og jeg føler at jeg nesten må grine. Når flyet er oppe i marsjhøyde går det bedre, men enhver forandring i turtallet på motoren utløser lettere hyperventilasjon og hjertebank. Og rett før landing, når det føles som om flyet nesten står stille i luften, er jeg heller ikke spesielt begeistret for. For å si det mildt.

Så til det jeg egentlig ville fram til med dette innlegget, nemlig en pussig ting jeg legger merke til hver eneste gang jeg er ute og flyr, og som jeg finner meget besynderlig. Så snart "Fasten seatbelt"-lyset slås av, så skjer det hver eneste gang, at ganske mange reiser seg for å gå til flytoalettet. Hvorfor i all verden? Alle som har vært på et flytoalett vet at det ikke er spesielt romslig. I tillegg har man en utfordring i det at flyet beveger seg. Disse to tingene sammenholdt med at vi snakker om et offentlig toalett, hvor det sjelden er så rent som man setter pris på, gjør at flytoaletter er et sted jeg helst holder meg unna. Jeg passer på å gå på toalettet rett før jeg går ombord i flyet, og da er det ikke noe problem selv for meg med flyskrekk å holde meg til flyet igjen har landet på flighter under 3-4 timers varighet.

Jeg mener, er ikke det logisk da? Å gå på do før man drar avgårde? Jeg lærte ungene mine ganske så tidlig at når vi skal et sted, så går vi på do før vi drar hjemmefra. Mas fra baksetet 20 minutter etter avreise om at avkommet må på do er særdeles lite sjarmerende. Likeledes har jeg lært dem at selv om vi ikke tror vi må på do, så tar vi en tur for sikkerhets skyld når vi først har tatt en stopp. Hvem har vel ikke opplevd at en av de håpefulle forkynner at de må tisse 10 minutter etter at man har dratt fra bensinstasjonen? Jeg må innrømme at jeg ikke har tålmodighet til sånt. Noen synes sikkert det er helt OK, og da er jo det fint for dem. Og når jeg tenker etter så er det sikkert de som går på do rett etter takeoff også.

Snømåkings-betraktninger

Det er en snørik vinter vi har denne gangen.

Jeg klager forsåvidt ikke, jeg har fått gått masse deilige skiturer denne vinteren, og selv om vi riktignok har ganske mye større areal som må måkes enn den gjennomsnittlige huseier, så tar jeg det som en god trim og måker uten å sutre noe særlig over det, er igrunn takknemlig for alle kaloriene som renner av samtidig med min egen svette, og for de sterke musklene jeg får i armer og rygg.

Men det er en ting jeg har lagt merke til flere steder, som både forundrer og morer meg. Tenk deg et helt gjennomsnittlig hus i et helt gjennomsnittlig forstads-villa-strøk, som kanskje har en gårdsplass på max 30 kvadratmeter som skal måkes, forøvrig kun en brøkdel av hva vi har. Et slikt hus har gjerne en trapp opp til inngangsdøren, for eksempel 5 trinn av ca 130 cm bredde.

Det jeg har lagt merke til, er at mange slike trapper er måkt slik at det bare er en smal snøfri stripe opp til døren langs den ene siden av trappen, mens det ligger masse snø igjen, typ 30-40 cm, på hvert trappetrinn langs den andre siden av trappen. Vi snakker 5 trappetrinn her. Hvor lat går det an å bli liksom?

Både pussig og fornøyelig dette, synes jeg.

Den biologiske vekkerklokken

Jo da, den finnes. Dessverre er den ikke helt pålitelig.

Stol på at den virker på lørdager, når man egentlig kan sove så lenge man vil, og virkelig trenger den ekstra hvilen. Men det er da man slår øynene opp til vanlig tid kl 06.30, blir grundig irritert og aldri så lite hissig for at dette alltid skjer når man faktisk har mulighet til å sove litt lenger, og dermed får problemer med å falle til ro igjen.

Imidlertid kan man stole på at den ikke virker på hverdager, og jeg kan love at ting blir rimelig hektiske når man gløtter på øynene og ser at den elektriske vekkerklokken har sviktet og at det er fem minutter etter at man vanligvis skulle ha forlatt huset for å dra på jobb, med ett kvarter igjen til morgenmøtet begynner.

Sukk.

Ull er gull

Nå som vi er midt i en lang og kald vinter må jeg bare slå et slag for ull, hvis det fortsatt finnes noen der ute som ikke er «frelst». Nå skal ikke jeg skryte på meg å ha vært ullfanatiker så veldig lenge, jeg må gjerne tenke meg godt om både en og sju ganger før jeg begir meg ut i ukjent landskap. Jeg er ikke så veldig vant med ull fra oppveksten. Da gikk det mest i klumpete raggsokker som ikke fikk plass i støvlene, og en og annen hjemmestrikket Mariusgenser og ullbukse. Da min eldste var baby var heller ikke ull «allemannseie», det var mest litt alternative, økologiske, over gjennomsnittet miljøbevisste foreldre som kledde opp ungene i litt sånn dølle jord/mose/naturfargede ullklær fra innerst til ytterst. Så datteren min har vokst opp med bomull innerst som baby og småbarn, men det ble da folk av henne for det. Jeg kjøpte etpar ullbodyer og ullstrømpebukser til henne da hun var rundt halvannet, men de gikk fort i stykker og jeg var slett ikke overbevist om at ull var best. Så hennes 2 år yngre bror fristet også baby- og småbarnstilværelsen i bomullsbodyer og strømpebukser, jeg kjøpte vel etterhvert etpar ullsett til begge to, til bruk på ekstra kalde dager, men jeg syntes nok det var ganske dyrt med sånn ull, levde på studielån da ungene var helt små, og ull var dyrere før. Men da poden ble 5 og skulle starte på siste året i barnehagen, gjorde de 5-årsgruppa om til en ren utegruppe. Og da innså jeg at det bare var å kjøpe ull innerst til plastikken gikk varm så ikke mammas gullgutt skulle fryse der ute i skog og mark i all slags vær. I mellomtiden hadde han også fått en liten lillesøster, måtte hun hvile i fred, som beveget seg lite og trengte klær som regulerte kroppstemperaturen for henne, så hele hennes garderobe fra oktober til april besto for det meste av ull, inkludert pysjer, og hun ble ikke kald, og ikke svett.

Selv har jeg alltid vært en frysepinn igrunn, så når jeg så hvor godt disse klærne fungerte på mine to minste, var det jo bare idiotisk å ikke forsøke selv. Jeg gikk til innkjøp av ullstillongs, ulltrøye og halvtykke ullsokker, og flyttet inn. Og det var bare å utvide ullgarderoben, for jeg ble hekta ganske så umiddelbart. De siste 3 vintrene har jeg mer eller mindre bodd i ull, særlig nå i vinter hvor det har vært så kaldt. Jeg tror ikke føttene mine har sett snurten av en bomullssokk siden i fjor høst jeg. Jeg sover til og med i ull, trener i ull og har ull under arbeidsuniformen på jobben. Og jeg fryser mye mindre enn før!

Min eldste datter har det vært vanskeligere å overbevise, de første par årene jeg forsøkte å tre på henne ull innerst på kalde dager var det protester og sutring fordi hun syntes det stakk sånn og var så ekkelt. Men når jeg har bestemt meg for noe er det sjelden kjære mor, og hun vente seg til det etterhvert. Her i vinter har hun dessuten funnet på noe hun synes er genialt selv, etter at hun har vasket seg om kvelden trer hun på seg ulltrøye, ullstillongs og rene ullsokker, og går og legger seg i ull. Dermed er hun halvveis ferdig påkledd om morgenen når hun står opp! Selv er hun strålende fornøyd med dette tidsbesparende initiativet, og hun elsker å sove i ull.

Min mann, som forsåvidt hele tiden har sverget til ullsokker, året rundt, er nå den av oss som bruker minst ull. Men jeg driver og omvender ham, og snart skjønner nok han også at ull er best innerst.

Handelsstandens grådighet

Mannen og jeg feirer ikke Valentine's Day.
Etter vår oppfatning er dette bare enda en dag skapt av handelsstanden for å øke salget i tider som vanligvis er stille og med dårlig omsetning.
På lik linje med morsdag, farsdag og Halloween, forøvrig.
Feiring av morsdag og farsdag kan forsåvidt være koselig, men det lar seg utmerket godt gjøre uten å sponse en grådig handelsstand.
En mamma og en pappa setter da mye større pris på en hjemmebakt kake og et kort tegnet av barna, enn en eller annen halvgjennomtenkt gave rasket med seg i full fart utfra en pliktfølelse om å måtte gi bort noe, attpåtil plantet av en handelsstand som vil ha kloa i våre hardt opptjente penger!?

Denne artikkelen om en handelsstand som fortviler fordi morsdagen, Valentine's Day OG fastelavn i år faller på samme dag, gjorde meg bare ytterligere skeptisk til disse dagene, og enda mer bestemt på ikke å falle for handelsstandens triks for å få meg til å øke mitt forbruk ytterligere, det er dessverre mer enn høyt nok som det er allerede.

Så folkens, bak fastelavnsbollene selv (det er dessuten mye bedre), få barna til å tegne og skrive hyggelige kort til morsdag og farsdag og hjelp dem å bake en egen kake. Og si til hverandre hver dag at dere er glad i hverandre, ledsaget av mange gode klemmer og mye kos i hverdagen!

Hvor tåpelig går det an å bli?

Her om dagen kom jeg ved et rent uhell til å se på flere minutter av TV-programmet "Svenske Hollywoodfruer". Akkurat da handlet det om denne Anna Anka-damen, som forøvrig ser mest ut som et skjelett med hud, ihvertfall i ansiktet, og dessuten i beste sendetid en fredag på Skavlan i fjor høst satte standarden ved å avdekke et horribelt og steinaldersk kvinnesyn som går ut på at kvinnens oppgave i et parforhold er å tilfredsstille sin mann når han måtte ønske.

Vel, nå rablet hun i vei på sin slepne og nasale skånske dialekt om hvor slitsomt det var når hun og familien skulle reise til Sverige. Hun er visst oppvokst på den svenske landsbygden, men dit kunne hun jo ikke reise med familien for å besøke slekt og gamle venner, for der finnes ingen hoteller! Ihvertfall ikke med en slik standard som hun og hennes familie krever. En gang hadde de visstnok forsøkt å bo på et hotell i Malmö, med en standard til de grader under pari at det var helt uaktuelt i det hele tatt å returnere til byen.

Slik jeg forsto det er det kun i Stockholm det finnes hoteller som kommer i nærheten av å leve opp til fru Ankas (Si det med svensk aksent da, he, he! Eller kvakk kvakk?!) standard, og hvis nevnte slekt og gamle venner vil treffe henne og familien når de er i Sverige, får de pent pakke seg til Stockholm. Fru Anka og co kan ikke slumme i de primitive husene ute på den svenske landsbygda, må vite!

Men denne gangen var heller ikke hotellet i Stockholm tilfredsstillende for fru Anka. Hun hadde sendt en del barneklær (sånn ca str 3 år) til vask i hotellvaskeriet, og da klærne kom tilbake kunne hun hoderystende konstatere at plaggene nærmest var stappet (les: lagt pent brettet) ned i kasser, noe som i følge henne tydeligvis var helt hårreisende og totalt uakseptabelt. Surt ringte hun hotellservicen og forlangte at de kom tilbake og hentet klærne, og sørget for at de ble strøket og hengt på hengere før de i de hele tatt våget å forsøke å levere dem igjen!

Er det mulig?! Det skulle vært straffbart å være så oppblåst og fisefin og overfladisk som dette hjernedøde hespetreet av et kvinnemenneske! Hvem i all verden tror hun at hun er? Hva i huleste kan rettferdiggjøre en slik horribel oppførsel, en så hoven tankegang, en slik nedlatende behandling av mennesker, en slik pervers sløsing med penger, hvor alt annet enn en grand suite med strøkne barneklær på kleshengere er for dårlig? Hva er det med henne som gjør henne så fin at hun ikke engang kan reise til sitt gamle hjemsted på besøk?

Jeg håper denne fryktelige hotellopplevelsen fra Stockholm gjør at Anna Anka og co aldri blir fristet til å sette sine ben på vår del av jordkloden igjen. Og så håper jeg virkelig at denne såkalte ektemannen hennes gjør alvor av å skille seg fra henne uten å gi henne en eneste cent, og at hun ender opp med å bli riktig, riktig fattig, og kanskje til og med må bo i en campingvogn (ikke til forkleinelse for de som liker campingliv, altså)! DET skulle jeg likt å se!

Jeg er igrunn temmelig flau for at jeg i det hele tatt gidder å blogge om dette, men jeg ble så harmdirrende opprørt over slik sinnsyk stormannsgalskap og et så forkvaklet verdisyn at jeg rett og slett har vanskelig for å komme meg over det. Jeg kan ihvertfall prise meg lykkelig over å ha et relativt sunt syn på hva som er viktig her i verden, håper bare ikke noen som har sett på dette programmet har Anna Anka eller noen av de andre hjernedøde Hollywoodfruene som forbilder. Hva slags samfunn ville vi fått da? Grøss!

Dagens sinnsyke forbrukssamfunn

Jeg liker ristede, saltede gresskarkjerner. Jeg bruker dem i salater, strør oppå gryteretter, og på hjemmelaget pizza. De funker faktisk fint som snacks også.
Det er ganske vanskelig å få tak i ristede, saltede gresskarkjerner her jeg bor, i de aller fleste butikkene har de bare noe som heter salatblanding, hvor det i tillegg er pinjekjerner og peanøtter. Men det vil jeg ikke ha.
Hittil har jeg bare funnet en butikk som har poser med kun gresskarkjerner, og det er MENY.

Jeg har en ganske travel hverdag, og det er ikke ofte jeg tar meg tid til å stikke innom MENY, for jeg handler aldri noe annet der. Men nå hadde jeg hatt lyst på gresskarkjerner lenge, og hadde litt tid til å svinge innom den lokale MENY-sjappa. Jeg tok raskt peiling på stativet med salatgarnityr, men der hang det ingen gresskarkjerner! Lokaliserte imidlertid ganske raskt noen poser liggende på en eske ved foten av stativet, og forklaringen var sannsynligvis at de hadde gått ut på dato, nærmere bestemt var 31/12-09 angitt som "best før"-dato. Æsj, tenkte jeg, jeg som har så lyst på gresskarkjerner! Men tok med meg posen til kassen og tilbød å kjøpe den til halv pris. Det var jo tross alt bare 2 uker siden den gikk ut på dato, og for 10 kroner kunne jeg godt bruke litt av denne posen også etter utløpsdato.

Men da kunne damen i kassen fortelle meg at hun ikke hadde lov å selge meg posen til halv pris! Hvis jeg ikke ville betale full pris, måtte hun nok beholde den, og sende den i retur til grossist. Jeg var ikke interessert i å betale full pris for en vare som har gått ut på dato, og forlot derfor butikken med uforrettet sak, ganske så irritert om jeg må få si det. Hvordan er det disse folkene tenker? Hva slags sykt forbrukssamfunn er det vi lever i, hvor fullt brukbare varer som allerede er produsert, pakket og transportert i mange etapper fram til butikk og allerede har skapt en masse forurensning, heller blir kastet på et allerede enormt og stadig voksende søppelberg enn å få komme til sin rett på et matbord, for litt mindre penger? På KIWI gir de jo til og med varer som har gått ut på dato bort helt gratis, så ingen skal komme og fortelle meg at det ikke går an å få brukbare varer ut til forbruker selv om de har gått litt ut på dato. Mens jeg gikk og gremmet meg kom jeg på denne artikkelen, som jeg leste på nett for noen dager siden, om at lassevis av nye DVD-er heller skrotes på dynga enn å selges til redusert pris, "for å holde prisnivået oppe". Profittkåtheten kjenner tydeligvis ingen grenser hos enkelte, og miljøengasjementet er åpenbart ikke-eksisterende. JEG blir ihvertfall opprørt av slikt.

Moralen blir altså:
1. Handle ikke på MENY.
2. Last ned musikken og filmene dine fra nett. Og når jeg vet at plate- og filmselskapene driver med slik dumping, så føler ihvertfall ikke jeg meg forpliktet til å betale for nedlastingen min.

Late bloomer...

Jeg har aldri vært glad i å gå på langrennski.
Har alltid hatet å jogge.
Trente egentlig ganske mye som ungdom, men da i form av klassisk ballett, jazzballett og aerobic i treningssalens lune (les: klamme) varme.
Så kom småbarnsforeldretilværelsen og tidsklemma og tok meg.
Men for et halvt år siden bestemte jeg meg for å komme i form igjen.
Og en snill og god venninne dro meg med ut i skogen for å jogge.
Det var fryktelig. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen og melkesyre i beina, ikke gikk det fort, og rett som det var måtte jeg stoppe opp og gå.
Men jeg jogget. Og jogget. Og jogget. 2-3 ganger per uke. I tillegg til litt annen trening for variasjonens skyld (for å være ærlig så tåler vel ikke de aldrende knærne mine hyppigere jogging heller).

Og plutselig en dag slo det meg. Jeg hadde planlagt en joggetur, men noe kom i veien. Og jeg ble SUR. Jeg. Sur. For at jeg ikke kom meg ut i skogen på joggetur. Jeg hadde begynt å like jogging! Iiik! Og når andre har avsluttet joggesesongen og trukket innendørs, har min venninne og jeg fortsatt å jogge i all slags vær, pøsende regn, gjørme, isnende vind, masse minusgrader. Og jeg liker det!

Men så kom julen, og med julen kom snøen og sprengkulden. Vanskelig å jogge i all den snøen og på glatta! Så jeg tok fram langrennskiene og la ut på skitur i stedet. Som jeg altså tidligere har syntes har vært drit kjedelig. Og det er så deilig! Til og med bedre enn jogging! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en 11 kilometers skitur i 13 minusgrader og føler meg fantastisk!
Hvordan jeg vet at jeg har gått 11 km spør du? Jo, fordi jeg hadde på meg min flotte Garmin Forerunner 310XT pulsklokke med GPS som jeg fikk av min kjære mann til jul! Etter hver tur laster jeg alle registrerte data fra klokken og over i PC-en, og kan dermed studere løype, avstander, høydeforskjeller, hastigheter og pulsfrekvens. Hvordan jeg så løypa i mørket? Jeg hadde jo på meg min nye Princeton Tec Apex hodelykt, som jeg ønsket meg til jul men ikke fikk, så jeg måtte kjøpe den til meg selv i romjulsgave!

Og mens jeg halser rundt i løypene koser jeg meg med å tenke på hva slags fancy utstyr jeg skal kjøpe meg neste gang, ønsker meg racingski og skøytestøvler, nå. Kanskje smørebord og mer skismøring. Og jeg prøver å fortrenge tanken på at jeg nå omsider ser ut til å ha blitt en sånn som jeg tidligere har betraktet med lett forakt og mild overbærenhet der de til alle døgnets tider dro ut i fjell og skog og mark for å løpe eller gå på ski, mens jeg satt og koste meg i sofaen hvis det var under 15 plussgrader ute og til nød tok noen treningsøkter i sal. Man kan trygt si at jeg er en late bloomer. Er det bedre sent enn aldri?

Årets favoritter

Det har av forskjellige årsaker som jeg ikke skal komme inn på her (kan leses et annet sted på min blogger) blitt katastrofalt lite blogging her på denne bloggen i år.
Jeg har rett og slett ikke hatt inspirasjon, og blogge for å blogge er jeg som nevnt ikke noen særlig fan av.

Men i dag kom jeg på at jeg hadde lyst å oppsummere noen favoritter fra året som har gått, og det passer i denne bloggen.

Musikk:
Muse
Foo Fighters
DonkeyBoy
BigBang
Sivert Høyem

Film:
Harry Potter and the Half Blood Prince
Stieg Larsson trilogien

TV:
House

Bok:
The Lost Symbol av Dan Brown

Klær:
Ullsokker! Funker hele året!

Mat:
Kebabpizza...
Og tapas!

Snop:
Ben & Jerry's 'Wich sandwich-is fra Seven-11, vidunderlig!
Brio (den brune varianten med karamellsmak)
Smash!

Rekreasjon:
Jogging i skogen (noe jeg tidligere har haaaatet!)

Dings:
Laptopen min er desidert viktigst!
GPS-pulsklokke
Hodelykt

Filosofi:
Sunn mat, god helse og fysisk aktivitet
~ ta vare på det livet du har, det er ditt eneste!