Sykt flink for tiden!

Godt forbilde,
eller bare verdens kjedeligste?!

Etter at vi kom hjem fra den tidligere nevnte båtturen, sponset av en leverandør på jobben til mannen, med all inclusive, fant jeg ut at jeg nok var nok. Vekten viste mer enn jeg setter pris på, og trening var det blitt dårlig med siden julestria satte inn.

Så da var det bare å ta grep!
Mine største laster er sjokolade og latskap, og selv om jeg vet at jeg kan, har jeg dessverre en tendens til å skli tilbake til gamle, dårlige vaner etter å ha vært flink en periode.
Men den som gir seg har tapt, og jeg er IKKE den som gir meg!
Så jeg børstet støv av mine gamle livsstilsmantraer som jeg må innrømme at jeg ikke har vært flink nok til å gjenta for meg selv den siste tiden. Men nå messer jeg mange ganger hver dag:

"Jeg er en person som spiser sunne og regelmessige måltider hver dag!"

"Jeg er en person som trener minst 4 ganger i uken!"

"Jeg er en person som spiser sjokolade bare en gang i uken!"

Så nå er jeg den personen, da! Spiser sunt, trener og holder meg unna sjokolade unntatt på lørdager.
Kjempeflink har jeg vært, og det ses jo på vekten og merkes på klærne.
Nå skal jeg bare fortsette å holde fokus og stålkontroll framover, og målet er, som jeg flåsete formulerer det; "Tynnest mulig før Florida!" (Innlegg med oppdatering om sommerplanene kommer forhåpentligvis snart!)

Fra før er jeg så heldig at jeg ikke er belemret med laster som røyking og kaffedrikking, jeg drikker heller ikke te, coladrikker eller brus med sukker overhodet, er ikke spesielt glad i potetgull, og drikker veldig lite alkohol, jeg liker ikke engang øl eller vin! Derimot elsker jeg grønn Farris, og i tillegg er jeg veldig glad i mange slags frukt og grønnsaker, og det går mye i rotemos for tiden. Hvem trenger egentlig potet, eller ris? (Jeg må visst snart komme med det homeparty-produkt-reklameinnlegget jeg har tenkt på en stund også!) Dessverre liker jeg ikke fisk noe særlig, men spiser en brødskive med et tykt lag Makrell i tomat hver eneste dag, og skal dermed visstnok være garantert å få i meg nok Omega 3!?

Alt i alt føler jeg meg altså veldig flink, planlegger å bli sykt tynn, og veksler mellom å føle meg som et skikkelig godt forbilde, og verdens kjedeligste person! For å sette det litt på spissen, hva er vitsen med å leve supersunt, og kanskje bli 88 i stedet for 82 år, hvis man ikke har kost seg med livet underveis? Kommer jeg til å angre på at jeg ikke koste meg med sjokolade hver dag eller tyllet i meg store mengder vin hver uke når jeg blir gammel? Når det er sagt, så kan jeg forestille meg mange grunner til å leve lengst mulig friskest mulig, først og fremst for å få muligheten til å være sammen med og følge mine nære og kjære lengst mulig på livets vei. Og jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg NYTER mine friske skiturer i blek vintersol eller under en tindrende stjernehimmel. Og det er DEILIG å løpe i skogen når regnet øser ned! Jeg koser meg skikkelig med en skål oppskåret tropisk frukt, eller et glass Virgin Strawberry Daiquiri. Og det er jo deilig når kroppen ikke gnisser og disser altfor mye.

Så jeg skal nok fortsette. Ting kommer garantert til å skli ut av og til, men den som gir seg har tapt.
Og jeg gir meg ikke!

Sykt travelt for tiden

Etter å ha lovet å skrive massevis av blogginnlegg om både dette og annet, er det jo innmari dumt å følge opp med flere ukers - taushet.

Det er bare at jeg har det så sykt travelt for tiden, det går stort sett i ett fra tidlig morgen til sen kveld, og bloggetid har absolutt ikke blitt prioritert.

Jeg har vært på jobb, jobb, jobb, og jobb(!), kurs, møte med jobb, middag med jobb, båttur med jobb, hos tannlegen (iiiik!), sett Inception på kino, sett Toy Story 3 på kino (moro!), vært på Harrytur til Sverige, satt 2 ganger personlig rekord i joggeløypa jeg pleier å jogge i og jogget noen ganger uten rekord men med desto mer terapiskravling, syklet 4,3 mil og trynet relativt uspektakulært over sykkelstyret med knust pulsklokke (fineste Garmin Forerunner pulsklokka mi *snufs*) og diigre blåmerker over store deler av kroppen som resultat (og smerter, åh, smerter!), trent ballett, vært på foreldremøte, sett ungene spille fotballkamper, kjørt unger til og fra fritidsaktiviteter, stilt litt opp for min nyopererte mor, handlet, laget mat, vasket klær, vasket hus, vært på festival/konsert og sett Superfamily (kjempekult!), og forsøkt å få litt søvn innimellom alt. Puh!

Kommende uke blir ikke mindre travel, med 2 forestående foredrag for kolleger, hvorav kun ett er ferdig, nytt tannlegebesøk, mer jogging og ballett, jobb jobb jobb så klart, og alt det andre som hverdagen er fylt av. Men jeg lover at det skal komme et skikkelig blogginnlegg snart. Lover!

Late bloomer...

Jeg har aldri vært glad i å gå på langrennski.
Har alltid hatet å jogge.
Trente egentlig ganske mye som ungdom, men da i form av klassisk ballett, jazzballett og aerobic i treningssalens lune (les: klamme) varme.
Så kom småbarnsforeldretilværelsen og tidsklemma og tok meg.
Men for et halvt år siden bestemte jeg meg for å komme i form igjen.
Og en snill og god venninne dro meg med ut i skogen for å jogge.
Det var fryktelig. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen og melkesyre i beina, ikke gikk det fort, og rett som det var måtte jeg stoppe opp og gå.
Men jeg jogget. Og jogget. Og jogget. 2-3 ganger per uke. I tillegg til litt annen trening for variasjonens skyld (for å være ærlig så tåler vel ikke de aldrende knærne mine hyppigere jogging heller).

Og plutselig en dag slo det meg. Jeg hadde planlagt en joggetur, men noe kom i veien. Og jeg ble SUR. Jeg. Sur. For at jeg ikke kom meg ut i skogen på joggetur. Jeg hadde begynt å like jogging! Iiik! Og når andre har avsluttet joggesesongen og trukket innendørs, har min venninne og jeg fortsatt å jogge i all slags vær, pøsende regn, gjørme, isnende vind, masse minusgrader. Og jeg liker det!

Men så kom julen, og med julen kom snøen og sprengkulden. Vanskelig å jogge i all den snøen og på glatta! Så jeg tok fram langrennskiene og la ut på skitur i stedet. Som jeg altså tidligere har syntes har vært drit kjedelig. Og det er så deilig! Til og med bedre enn jogging! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en 11 kilometers skitur i 13 minusgrader og føler meg fantastisk!
Hvordan jeg vet at jeg har gått 11 km spør du? Jo, fordi jeg hadde på meg min flotte Garmin Forerunner 310XT pulsklokke med GPS som jeg fikk av min kjære mann til jul! Etter hver tur laster jeg alle registrerte data fra klokken og over i PC-en, og kan dermed studere løype, avstander, høydeforskjeller, hastigheter og pulsfrekvens. Hvordan jeg så løypa i mørket? Jeg hadde jo på meg min nye Princeton Tec Apex hodelykt, som jeg ønsket meg til jul men ikke fikk, så jeg måtte kjøpe den til meg selv i romjulsgave!

Og mens jeg halser rundt i løypene koser jeg meg med å tenke på hva slags fancy utstyr jeg skal kjøpe meg neste gang, ønsker meg racingski og skøytestøvler, nå. Kanskje smørebord og mer skismøring. Og jeg prøver å fortrenge tanken på at jeg nå omsider ser ut til å ha blitt en sånn som jeg tidligere har betraktet med lett forakt og mild overbærenhet der de til alle døgnets tider dro ut i fjell og skog og mark for å løpe eller gå på ski, mens jeg satt og koste meg i sofaen hvis det var under 15 plussgrader ute og til nød tok noen treningsøkter i sal. Man kan trygt si at jeg er en late bloomer. Er det bedre sent enn aldri?