Late bloomer...

Jeg har aldri vært glad i å gå på langrennski.
Har alltid hatet å jogge.
Trente egentlig ganske mye som ungdom, men da i form av klassisk ballett, jazzballett og aerobic i treningssalens lune (les: klamme) varme.
Så kom småbarnsforeldretilværelsen og tidsklemma og tok meg.
Men for et halvt år siden bestemte jeg meg for å komme i form igjen.
Og en snill og god venninne dro meg med ut i skogen for å jogge.
Det var fryktelig. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen og melkesyre i beina, ikke gikk det fort, og rett som det var måtte jeg stoppe opp og gå.
Men jeg jogget. Og jogget. Og jogget. 2-3 ganger per uke. I tillegg til litt annen trening for variasjonens skyld (for å være ærlig så tåler vel ikke de aldrende knærne mine hyppigere jogging heller).

Og plutselig en dag slo det meg. Jeg hadde planlagt en joggetur, men noe kom i veien. Og jeg ble SUR. Jeg. Sur. For at jeg ikke kom meg ut i skogen på joggetur. Jeg hadde begynt å like jogging! Iiik! Og når andre har avsluttet joggesesongen og trukket innendørs, har min venninne og jeg fortsatt å jogge i all slags vær, pøsende regn, gjørme, isnende vind, masse minusgrader. Og jeg liker det!

Men så kom julen, og med julen kom snøen og sprengkulden. Vanskelig å jogge i all den snøen og på glatta! Så jeg tok fram langrennskiene og la ut på skitur i stedet. Som jeg altså tidligere har syntes har vært drit kjedelig. Og det er så deilig! Til og med bedre enn jogging! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en 11 kilometers skitur i 13 minusgrader og føler meg fantastisk!
Hvordan jeg vet at jeg har gått 11 km spør du? Jo, fordi jeg hadde på meg min flotte Garmin Forerunner 310XT pulsklokke med GPS som jeg fikk av min kjære mann til jul! Etter hver tur laster jeg alle registrerte data fra klokken og over i PC-en, og kan dermed studere løype, avstander, høydeforskjeller, hastigheter og pulsfrekvens. Hvordan jeg så løypa i mørket? Jeg hadde jo på meg min nye Princeton Tec Apex hodelykt, som jeg ønsket meg til jul men ikke fikk, så jeg måtte kjøpe den til meg selv i romjulsgave!

Og mens jeg halser rundt i løypene koser jeg meg med å tenke på hva slags fancy utstyr jeg skal kjøpe meg neste gang, ønsker meg racingski og skøytestøvler, nå. Kanskje smørebord og mer skismøring. Og jeg prøver å fortrenge tanken på at jeg nå omsider ser ut til å ha blitt en sånn som jeg tidligere har betraktet med lett forakt og mild overbærenhet der de til alle døgnets tider dro ut i fjell og skog og mark for å løpe eller gå på ski, mens jeg satt og koste meg i sofaen hvis det var under 15 plussgrader ute og til nød tok noen treningsøkter i sal. Man kan trygt si at jeg er en late bloomer. Er det bedre sent enn aldri?